Min opplevelse med belteseng på SUS

Høsten 2011 var jeg innlagt på tvang på Stavanger Universitets Sykehus , post A2. Det er en akutt psykiatrisk post. Etter en lengre periode i åpen avdeling ble jeg overført til skjerming.

Vanligvis når jeg er hjemme går jeg ikke til sengs før etter klokken 23:00. Husreglene ved avdelingsposten sier at vi skal være på rommet etter klokken 23:00. Klokken var blitt 23:00 ved post A2, og jeg leste i et motemagasin som jeg ikke var ferdig å se igjennom, som tilhørte posten. Rett rundt klokken 23:00 fikk jeg beskjed om å gå på rommet, men jeg bemerket at jeg ønsket å lese ferdig magasinet før jeg gikk til sengs.

Fem - ti minutter senere kom 5 - 6 personer stormende inn på skjermingsstuen. De virket truende og bad meg gå på rommet mitt. Jeg fortalte dem igjen at jeg ønsket å lese magasinet ferdig, og når jeg vanligvis er hjemme går til sengs etter klokken 23:00. Det utviklet seg til en amper stemmning i rommet, og plutselig gikk de til angrep på meg. Jeg strittet i mot og etter en kort kamp kamp kastet de meg i bakken, og jeg ble liggende på gulvet i oppholdsrommet. Litt etter kom de inn med beltesengen, løftet meg opp i sengen og rullet meg inn på rommet mitt som lå mindre enn 5 meter fra stuen, hvor brutal vold hadde blitt brukt mot meg, noen minutter tidligere. Klokken på armen ble tatt av og jeg ble fastspent med belter og reimer til sengen, først armer og så bein. Det var en svært traumatisk situasjon og befinne seg i, og jeg lå igjen rolig i sengen etter at pleierpersonalet hadde forlatt meg alene i rommet. Jeg ble liggende rolig i sengen minst en time helt til jeg sovnet, traumatisert og utmattet etter hva som hadde skjedd.

Senere på natten våknet jeg, det var ennå mørkt ute, så det må ha vært midt på natten. Klokken var borte, så tidsperspektivet var ikke helt klart. En eller flere av personalet må ha løsnet meg fra beltesengen, mens jeg sov. Jeg ble liggende omtrent en time til i beltesengen og tenkte på hva som hadde skjedd kvelden før. Tankene fløt rundt i hodet mitt, traumatisert som jeg var. Etterpå flyttet jeg meg over i min vanlige seng på rommet, og sovnet etter en stund. Når jeg våknet neste morgen, var beltesengen borte fra rommet.

Reimen rundt høyre armvrist hadde vært så stramt festet at jeg hadde fått et mørkt klemme merke på undersiden av armvristen ved håndleddet.

Det var ikke så lett å få igjen klokken min. Siden jeg er god til å snakke for meg og argumentere hvor viktig det var for meg å ha en korrekt tidsoppfatnig, slik at jeg kunne selv planlegge dagen på tross av å være innestengt på en skjermet avdeling. Til slutt fikk jeg motvillig klokken tilbake.

Dette er min opplevelse med bruk av belteseng og jeg har gjort en del betraktninger rundt hva som skjedde den gang. Den gang kjente jeg ikke til hva som er beskrevet i Lov (62) om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern i § 4-8 Bruk av tvangsmidler i institusjon for døgnopphold.

§ 4-8 sier at tvangsmidler skal bare brukes overfor pasienten når dette er uomgjengelig nødvendig for å hindre ham i å skade seg selv eller andre, eller for å avvegre skade på bygninger, klær, inventar eller andre ting. Jeg kan ikke se at noe rundt det som skjedde en høstkveld på SUS post A2 er tillatt ifølge loven, slik at i mitt tilfelle er bruk av belteseng et brudd på norsk lov.

Loven forteller videre at pasient som underkastes tvangsmiddel skal ha kontinuerlig tilsyn av pleiepersonale: Jeg ble forlatt ensom i rommet bak en lukket dør. Videre beskriver loven at tvangsmidler kan bare benyttes etter vedtak av den faglige ansvarlige, dersom ikke annet er fastsatt i forskrift. Husk det er Kongen i statsråd som gir nærmere forskrifter om bruk av tvangsmiddel. Hva dette innebærer er jeg ikke sikker på, men i den forbindelse har jeg sendt et brev til Helse- og Omsorgsminister Jonas Gaar Støre og etterspør om det er en forskrift som fritar pleierne til å sette igang bruk av belteseng, og at nødvendig vedtaksnotat fra den faglige ansvarlige ikke er nødvendig til bruk av tvangsmiddel. Historien rundt det som skjedde vedrørende belteseng bruk mot meg, bryter med norsk lov.

Det er også et brudd på § 4-2 vern om personlig integritet, restriksjoner og tvang skal innskrenkes til det mest nødvendige, og det skal så langt det er mulig tas hensyn til pasientens syn på slike tiltak. Det kan bare benyttes tiltak som gir en så gunstig virkning at den klart oppveier ulempene med tiltaket. Videre ved psykisk helsevern i institusjon skal oppholdet så langt det er forenlig med formålet og den enkeltes tilstand gjennomføres slik at pasienten mulighet til å bestemme over seg selv blir ivaretatt.

Formålet med loven her er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettsikkerhetsprinsipper. Formålet er videre å sikre at de tiltakene som er beskrevet i loven, tar utgangspunkt i pasientens behov og respekten for menneskeverdet.

Pasient og brukerrettighetsloven gjelder ved gjennomføring av psykisk helsevern. Siste ledd i formålet er at lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helse- og omsorgtjenesten, fremme sosial trygghet og ivareta respeketen for den enkeltes pasients liv, integritet og menneskeverd.

Rettighetene til pasienten er beskrevet kort i de tre forgående avsnitt. Det er også i seg selv et brudd på loven, hva som skjedde det som førte opp til bruk av belteseng i mitt tilfelle. Husk gjennomføringen av psykisk helsevern skal skje på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettsikkerhetsprinsipper. I mitt tilfelle, der ikke engang SUS overholder loven om bruk om tvangsmidler, med mindre å ta vare på respekten for pasientens sosiale trygghet, liv, behov, integritet og menneskeverd mangler fullstendig.

Det å bli lagt, fastholdt kortvarig nede og deretter bli fastspent i en belteseng er en svært traumatisk opplevelse å gjennomleve. Det er ikke kun traumatisk i øyeblikket men gjennomleves som svært traumatiserende senere i livet. Det er viktig å snakke om problemene sine og traumaene, som jeg har opplevd på post A2 til andre. Det hjelper å få satt ord på det som har skjedd i mitt liv. Frykten på det å bli tvangsinnlagt, og at det kan skje igjen er det verste, og det medfører komplekser, traumaer og en stressfull situasjon i mitt liv.