Høsten
2011 var jeg innlagt på tvang på Stavanger Universitets Sykehus ,
post A2. Det er en akutt psykiatrisk post. Etter en lengre periode i
åpen avdeling ble jeg overført til skjerming.
Vanligvis
når jeg er hjemme går jeg ikke til sengs før etter klokken 23:00.
Husreglene ved avdelingsposten sier at vi skal være på rommet etter
klokken 23:00. Klokken var blitt 23:00 ved post A2, og jeg leste i et
motemagasin som jeg ikke var ferdig å se igjennom, som tilhørte
posten. Rett rundt klokken 23:00 fikk jeg beskjed om å gå på
rommet, men jeg bemerket at jeg ønsket å lese ferdig magasinet før
jeg gikk til sengs.
Fem
- ti minutter senere kom 5 - 6 personer stormende inn på
skjermingsstuen. De virket truende og bad meg gå på rommet mitt.
Jeg fortalte dem igjen at jeg ønsket å lese magasinet ferdig, og
når jeg vanligvis er hjemme går til sengs etter klokken 23:00. Det
utviklet seg til en amper stemmning i rommet, og plutselig gikk de
til angrep på meg. Jeg strittet i mot og etter en kort kamp kamp
kastet de meg i bakken, og jeg ble liggende på gulvet i
oppholdsrommet. Litt etter kom de inn med beltesengen, løftet meg
opp i sengen og rullet meg inn på rommet mitt som lå mindre enn 5
meter fra stuen, hvor brutal vold hadde blitt brukt mot meg, noen
minutter tidligere. Klokken på armen ble tatt av og jeg ble
fastspent med belter og reimer til sengen, først armer og så bein.
Det var en svært traumatisk situasjon og befinne seg i, og jeg lå
igjen rolig i sengen etter at pleierpersonalet hadde forlatt meg
alene i rommet. Jeg ble liggende rolig i sengen minst en time helt
til jeg sovnet, traumatisert og utmattet etter hva som hadde skjedd.
Senere
på natten våknet jeg, det var ennå mørkt ute, så det må ha vært
midt på natten. Klokken var borte, så tidsperspektivet var ikke
helt klart. En eller flere av personalet må ha løsnet meg fra
beltesengen, mens jeg sov. Jeg ble liggende omtrent en time til i
beltesengen og tenkte på hva som hadde skjedd kvelden før. Tankene
fløt rundt i hodet mitt, traumatisert som jeg var. Etterpå flyttet
jeg meg over i min vanlige seng på rommet, og sovnet etter en stund.
Når jeg våknet neste morgen, var beltesengen borte fra rommet.
Reimen
rundt høyre armvrist hadde vært så stramt festet at jeg hadde fått
et mørkt klemme merke på undersiden av armvristen ved håndleddet.
Det
var ikke så lett å få igjen klokken min. Siden jeg er god til å
snakke for meg og argumentere hvor viktig det var for meg å ha en
korrekt tidsoppfatnig, slik at jeg kunne selv planlegge dagen på
tross av å være innestengt på en skjermet avdeling. Til slutt fikk
jeg motvillig klokken tilbake.
Dette
er min opplevelse med bruk av belteseng og jeg har gjort en del
betraktninger rundt hva som skjedde den gang. Den gang kjente jeg
ikke til hva som er beskrevet i Lov (62) om etablering og
gjennomføring av psykisk helsevern i § 4-8 Bruk av tvangsmidler i
institusjon for døgnopphold.
§
4-8 sier at tvangsmidler skal bare brukes overfor pasienten når
dette er uomgjengelig nødvendig for å hindre ham i å skade seg
selv eller andre, eller for å avvegre skade på bygninger, klær,
inventar eller andre ting. Jeg kan ikke se at noe rundt det som
skjedde en høstkveld på SUS post A2 er tillatt ifølge loven, slik
at i mitt tilfelle er bruk av belteseng et brudd på norsk lov.
Loven
forteller videre at pasient som underkastes tvangsmiddel skal ha
kontinuerlig tilsyn av pleiepersonale: Jeg ble forlatt ensom i rommet
bak en lukket dør. Videre beskriver loven at tvangsmidler kan bare
benyttes etter vedtak av den faglige ansvarlige, dersom ikke annet er
fastsatt i forskrift. Husk det er Kongen i statsråd som gir nærmere
forskrifter om bruk av tvangsmiddel. Hva dette innebærer er jeg ikke
sikker på, men i den forbindelse har jeg sendt et brev til Helse- og
Omsorgsminister Jonas Gaar Støre og etterspør om det er en
forskrift som fritar pleierne til å sette igang bruk av belteseng,
og at nødvendig vedtaksnotat fra den faglige ansvarlige ikke er
nødvendig til bruk av tvangsmiddel. Historien rundt det som skjedde
vedrørende belteseng bruk mot meg, bryter med norsk lov.
Det
er også et brudd på § 4-2 vern om personlig integritet,
restriksjoner og tvang skal innskrenkes til det mest nødvendige, og
det skal så langt det er mulig tas hensyn til pasientens syn på
slike tiltak. Det kan bare benyttes tiltak som gir en så gunstig
virkning at den klart oppveier ulempene med tiltaket. Videre ved
psykisk helsevern i institusjon skal oppholdet så langt det er
forenlig med formålet og den enkeltes tilstand gjennomføres slik at
pasienten mulighet til å bestemme over seg selv blir ivaretatt.
Formålet
med loven her er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk
helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med
grunnleggende rettsikkerhetsprinsipper. Formålet er videre å sikre
at de tiltakene som er beskrevet i loven, tar utgangspunkt i
pasientens behov og respekten for menneskeverdet.
Pasient
og brukerrettighetsloven gjelder ved gjennomføring av psykisk
helsevern. Siste ledd i formålet er at lovens bestemmelser skal
bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og
helse- og omsorgtjenesten, fremme sosial trygghet og ivareta
respeketen for den enkeltes pasients liv, integritet og menneskeverd.
Rettighetene
til pasienten er beskrevet kort i de tre forgående avsnitt. Det er
også i seg selv et brudd på loven, hva som skjedde det som førte
opp til bruk av belteseng i mitt tilfelle. Husk gjennomføringen av
psykisk helsevern skal skje på en forsvarlig måte og i samsvar med
grunnleggende rettsikkerhetsprinsipper. I mitt tilfelle, der ikke
engang SUS overholder loven om bruk om tvangsmidler, med mindre å ta
vare på respekten for pasientens sosiale trygghet, liv, behov,
integritet og menneskeverd mangler fullstendig.
Det
å bli lagt, fastholdt kortvarig nede og deretter bli fastspent i en
belteseng er en svært traumatisk opplevelse å gjennomleve. Det er
ikke kun traumatisk i øyeblikket men gjennomleves som svært
traumatiserende senere i livet. Det er viktig å snakke om
problemene sine og traumaene, som jeg har opplevd på post A2 til
andre. Det hjelper å få satt ord på det som har skjedd i mitt liv.
Frykten på det å bli tvangsinnlagt, og at det kan skje igjen er det
verste, og det medfører komplekser, traumaer og en stressfull
situasjon i mitt liv.
